Samme ånd (Viktig innlegg!)

Anea skriver:

Hvorfor er det fanatisk å ville følge bibelens ord? Du har rett i at jeg prøver å følge bibelens lover på grunn av meg selv. Jeg vil jo leve rett. 
Men tusen takk for at du fortalte meg at jeg måtte følge lovene med ånden. Det er kjempe viktig. Det har jeg dessverre ikke gjort. Jeg har mere gjort det fordi jeg har følt at jeg måtte fordi det står i bibelen. Så jeg må legge ånden min mer i det på en god måte hvis jeg klarer. 

Jeg vil bare at du skal vite at jeg er en god person (tror jeg). Jeg sier aldri slemme ting til andre, eller kritiserer andre på en måte de kan bli såret av. Det verste jeg vet er folk som er slemme mot andre uansett grunn. Du har kanskje fått inntrykk at jeg er en dårlig og fanatisk person, men det er fordi jeg er sterk i troen min. Og det eneste jeg har diskutert her på kvinneguiden min er religion. Hadde du kjent meg i virkeligheten hadde du oppfatta meg helt annerledes. Du hadde mest sannsynlig trodd jeg ikke var religiøs, for jeg prater ikke med andre om det. Jeg holder det for meg selv, og det gjør vondt inni meg.
Jeg kjenner mange homofober, og mange av dem er ikke religiøse i det hele tatt. Jeg absolutt ingen homofob. Hadde venner av meg sagt de hadde vært homofile eller lesbiske hadde det ikke gjort meg noen ting. Jeg hadde ikke nevnt til dem at det hadde vært synd, hvis de ikke hadde spurt meg. Fetteren min utalte seg negativt om transsekuelle og homofile sist han var på besøk, og jeg ble rasende. At det går ann å ha å liten nestekjærlighet tenkte jeg inni meg. 

Bøkene til Astrid Lindgren bøker er kjempe bra. Jeg leste bøkene, og så filmene da jeg var liten. Jeg føler jeg kan være såkalt "fanatisk" og være god mot min neste samtidig. Så selv føler jeg at jeg er god mot min neste, men det betyr ikke at jeg ikke kan være "fanatisk" når det kommer til religion. 
Jeg tror ikke evolusjonsteorien, syns homofili og sex før ekteskap er synd osv, men det betyr ikke at jeg ikke er et godt menneske. Folk utnytter faktisk at jeg er snill på en ille måte. De vet jeg ikke kjemper tilbake hvis de gjør meg noe ondt. Og det gjør vondt inni meg når jeg inser selv at jeg er for snill. 
Men jeg klarer ikke være mindre snill, for jeg vil leve mest mulig som sånn Yeshua gjorde. Han mente kjærlighet var viktigst, og at man måtte være snill mot sin neste. Men han var også jøde, og fulgte lovene. Han er mitt forbilde. 

Jeg tror bibelen er skrevet av mennesker som har fått beskjed av Jahve
om hva de skal skrive, derfor tror jeg hele bibelen er sann. Og derfor syns jeg homofili er synd. Men hadde det vært opp til meg hadde det ikke vært det, men jeg er ikke Jahve. 

Jeg tror nok jeg kommer til å prøve å lese bøkene du foreslår, bare for å se hva det går ut på. Leser jeg ikke de bøkene kommer jeg til å angre på grunn av nysjerrighet.


Jeg skriver:

Hei Anea!

Takk for ditt brev! Nå gjorde du meg glad. Jo, jeg var nok litt hard med deg, men jeg kunne ikke gjøre det annerledes. For du var faktisk veldig fanatisk (om du vil tro det eller ei). Men nå ser jeg at du har fått begge beina på jorda igjen, og det er bra!
   Ja, jeg har vært av den oppfatning av at du er en god person. Og det kom fram enda mer tydelig i deg nå. Om du fortsetter å høre på meg, noe som jeg tror du kommer til å gjøre, så vil du komme langt.

“Skulle man møte en vismann, som leder en til skjulte skat-ter, gjør oppmerksom på ens feil og irettesetter belastninger, da skal man nære tillit til en sånn mann; det går godt og ikke galt for den, som stoler på en sånn. La ham forkynne og undervise, la ham hindre, hva som ikke er ærlig; gode mennesker vil holde av ham, onde vil hate ham.”(Dhammapada VI,1-2)

Jeg synes det er bra at du er ærlig, og du sier du fulgte lovene for å prøve å oppnå noe til deg selv (av religiøse grunner). Og at det ble som en liten sur plikt, fordi det sto i bibelen.
   Men her gir du meg altså en bra respons, og du skjønner hvor viktig det er å følge budene i ånden. Og dette trenger ikke å bli et stort problem, man må bare øve seg. Og du kan også lære mye om du leser i bøkene til Astrid Lindgren. Jeg vil gjerne at du tar en titt på dette fantastiske eksemplet:

   - Nei, litt av et juletre! hvisket Annika. - Litt av et juletre! Og det var sannelig et juletre! Det vokste mange trær i Pippis hage, og like bak ved huset stod en gran, en høy, mørkegrønn, bredkronet gran. Nå strålte den av lys, ikke små julelys, men store kraftige flammer, som lyste opp hele hagen. Men det var ikke bare lys i granen. Det var store honningkakemenn og store kurver av glanset papir og enorme sukkerkringler og de flotteste søtsaker, innpakket i papir i alle farger, og masser og masser av flagg. Og det merkeligste av det hele var: der hang også en mengde pakker!
   Først stod barna fullkommen stumme. Så begynte de å rope og skrike av glede.    - Så snill Pippi er! skrek de. Pippi, ja! Hvor var hun? Hun var stadig ikke å se. Men like ved siden av granen lå en stor snøhytte, som Pippi og Tommy og Annika hadde bygget. Nå ble det tent lys bak de små vindushullene, og et rødhåret hode kom ut av inngangsåpningen.
   - Er det noen, som vil ha sjokolade og pai, før vi skal danse om juletreet? ropte Pippi. Jo, de ville alle sammen gjerne ha sjokolade og pai, så de krøp inn i hytten, en etter en.
   - Er det ikke en fin hytte, vi har bygget? sa Tommy tilfreds, da han satt på gulvet sammen med de andre. Det syntes de alle sammen, det var. Og det var det også. Pippi hadde en stor gryte med dampende varm sjokolade stående midt på gulvet, omgitt av pai. Hun skulle like til å begynne å øse opp, da hun kom til å kikke ut av et av vindushullene.
   Og der, borte ved hjørnet av huset sto en liten gutt! Han hadde kun bodd i den lille byen et par dager og kjente ikke Pippi, derfor trodde han ikke, at innbydelsen også gjaldt HAM. 
   Hele dagen hadde han gått rundt med gråten i halsen, og da det ble kveld, kunne han ikke la være med å følge etter de andre bare for å SE på det. Det var ikke meningen, at noen skulle se ham. Nå stod han borte ved hjørnet og så på det deilige juletreet og snøhytten, der barna lo og snakket, og han fikk sånn en kjempeklump i halsen, og det gjorde riktig ondt. Men så var det, Pippi fikk øye på ham. Den lille gutten ble ganske forskrekket, da hun kom krypende ut av hytten, og ville løpe sin vei; men av en eller annen grunn kunne han ikke røre seg av stedet.
   - Hva er du for en? spurte Pippi.
   - Jeg heter Elof, sa gutten. - Jeg...skal nok la være med å røre borti noe! Så tilføyde han hurtig: Kan jeg komme inn og sitte i hytten et øyeblikk, hvis jeg lover helt bestemt ikke å spise noe?
   Det siste for ut av munnen på ham, før han fikk tenkt seg om. For han ville så forferdelig gjerne inn i hytten, selv om det kun var for et lite øyeblikk.
   - Ikke tale om, sa Pippi. Ja, det var jo kun, hva Elof hadde forventet. Og klumpen i halsen ble om mulig enda større enn før.
   - Ikke tale om at du får lov å komme inn i hytten, hvis du lover ikke å spise noe, sa Pippi. - Men hvis du lover å spise minst like så mye som de andre, så er du mere enn velkommen.
   Og så fulgte hun Elof foran seg inn i hytten, hvor han snart satt på gulvet mellom alle de andre og proppet seg med sjokolade og pai, sånn at det ikke ble plass til klumpen mer. Og hans øyne strålte om kapp med lysene, som Pippi hadde satt fast i snøveggene. 
   Men det var visst flere, som gjerne ville være med på Pippis juletreplyndring. Best som de satt og snakket og hygget seg, hørte de ute fra hagen en klagende uling, som lød meget sørgelig og ensomt ut. Pippi krøp ut for å se, hvem det var, som hadde det så skrekkelig trist. Det var en hund, som hylte, en pjusket, svart hund, som satt i ei snøfonn og så så lei seg ut. Pippi rakte armene ut mot den.
   - Kom hit og fortell Pippi alt sammen, sa hun.
   Og var det ikke merkelig? Den svarte hunden var ved siden av henne på to sprang og krøp opp i hennes fang, som om den hadde lengtet etter å være nettopp dér. Den bjeffet og pep, som om den forsøkte å fortelle, hvorfor den var så lei seg.
   - Nå, er det sånn, det har seg? sa Pippi. Stakkars deg!
   - Hva mener du, Pippi? spurte Tommy. - Forstår du virkelig, hva han sier?
   - Hvorfor skulle jeg da ikke forstå det, når noen snakker til meg på et fullstendig forståelig språk, sa Pippi. - Han sier, at han heter Pjus, og at han er helt alene og ikke har noe menneske, som bryr seg om ham, og han har gått rundt i snøen i tre dager og er forferdelig sulten og tørst, og han vil gjerne være min hund, hvis han får.
   - Det må han få, sant, Pippi? sa Annika bedende. Pippi tok Pjus’ sitt hode mellom sine hender og så den inn i øynene.
   - Det må han, sa hun. 
   Så sprang Pjus opp og bjeffet og logret med halen og forsøkte å slikke Pippi i håret og i pannen og på kinnene, og de rullet rundt i snøen sammen, til Pjus ikke lenger var en trist, svart hund, men en glad, hvit hund med pelsen full av snø. Pippi løp inn i Villa Villekulla etter et par store stykker kjøtt, som Pjus fikk i stedet for pai. Den fikk også en stor skål melk å drikke fra. Og den var så strålende glad, at den av lutter glede av og til kom til å velte en pai, da den løp ut og inn i snøhytten sammen med barna.
   - Tenk, Pippi, sa Tommy, nå har du en hund og en hest og en ape i Villa Villekulla.
   - Ja, nå mangler jeg bare en krokodille og et par klapperslanger, sa Pippi glad.
   - Åh nei, Pippi, du må ikke få deg klapperslanger. ropte Annika forskrekket, for da tør jeg aldri komme hit mer.
   - Man vet aldri, hva som kan skje, sa Pippi. - En skjønn dag kommer det kanskje en klapperslange og gråter og ber, om den ikke kan få bli og være mitt halsbånd.
   - Det hørtes ekkelt ut, sa Elof. - Mener du virkelig det, Pippi?
   - Et rimelig ønske har jeg aldri kunnet si nei til å få oppfyllt, sa Pippi. - Jeg kommer nok til å si: Værsågo’, kom innenfor! til klapperslangen også.
   - Uffameg sa Annika. Uffameg.
   - Den tid den sorg, sa Pippi fornøyd.

Så får vi ta dette med det å være religiøs. Det som kjennetegner religiøse er at de prøver å oppnå noe til seg selv. Sånn er det alltid med en som er religiøs. Og det er ingen av de religiøse som kommer inn i himmeriket, slik som de selv påstår. 
   Nei, det er faktisk veldig få som gjør dette. Og det er de mennesker som gjør Guds vilje, i ånden! Og holder budene av hjertet. Dette er det nesten ingen som gjør, og det er fordi de fleste mennesker ikke kjenner sann kjærlighet. Og når man ikke har Guds kjærlighet i sitt indre, så klarer man heller ikke å forstå sannheten. Sannheten er også av Gud. Det er derfor tror på løgner og mørke, fordi de ikke kjenner lyset. De kjenner ikke den sanne kjærligheten. De er dermed blinde. Og det er jo av samme årsak, mange blir religiøse. Og større mørke enn det religiøse, skal man lete lenge etter. De er virkelig i mørke og død. Hva sa Jesus om de religiøse?

"Dere har Djevelen til fader, og dere er villige til å gjøre, hva som lyster deres fader. Han har vært en morder fra første ferd, og han står ikke i sannhe-ten, fordi det er ikke sannhet i ham.
Når han snakker løgn, snakker han av sitt eget; for han er en løgner, ja, løg-nens fader. Og fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke."(urev. 51,7-8)

”Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er fjernt fra meg. Det er forgjeves, de dyrker meg, når de fører lærdomme, som kun er menneskebud.'"(Matt. 15,7-9)

"Og Jesus sa til dem: “Dere hyklere! Med rette har Esajas snakket om dere og om deres forfedre med ordene: ‘Dette folk holder seg nær med sin munn og ærer meg med leppene, men deres hjerte er fjernt fra meg; det er forgj-eves, de dyrker meg, når de i stedet for guddommelige lærdommer fører men-ne-skebud i mitt navn for så å hengi seg til deres egne begjær."(urev. 51,14)

"Ve dere, dere skriftkloke og fariseere, dere hyklere! for dere farer til lands og til vanns for å vinne en eneste proselytt; og når han er blitt det, gjør dere ham til et helvetes barn, dobbelt så slemt, som dere selv er!"(urev. 60,7)

Denne neste historien ble slettet ifra bibelen for lenge siden, og når du leser den kan du sikkert skjønne hvorfor, for her blir de religiøse virkelig avslørt:

"Og Jesus sa: “Hør en annen lignelse: Det var en husholderske, som plantet en vingård og satte et gjerde rundt den og gravde en vinpresse i den og byggde et tårn; så leide han den ut til vingårdsmenn og dro til et fjernt land.
Da nå frukttiden nærmet seg, sendte han sine tjenere til vingårds-mennene, for at de kunne motta frukter fra den. Og vingårds-men-nene grep hans tjenere, og en slo de løs på, en annen steinet de, og en tredje drepte de.
Så sendte han igjen noen tjenere, mere ærlig enn de første; og de gjorde det samme med dem. Men sist av alle sendte han sin sønn, idet han sa: ‘De vil ha ærbødighet for min sønn.’
Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de til hverandre: ‘Det er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, og la oss tilrive oss hans arv.’ Og de grep ham og kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel.
Når nå vingårdens eier kommer, hva vil han så gjøre med de vingårdsmennene?” De sier til ham: “Han vil ødelegge disse onde menn og leie sin vingård ut til andre vingårdsmenn, som vil gi ham fruktene, når tid er.”
Jesus sa til dem: “Har dere aldri lest i skriftene: ‘Den stein, som bygg-me-strene vraket, er blitt pyramidens hode*. Dette er Herrens gjøre-mål, underfullt er det for våre øyne’?
Derfor sier jeg dere: Guds rike skal tas fra dere og gis til et folk, som bærer dens frukter. Og den, som faller på denne stein, slår seg fordervet; men den, som steinen faller på, ham skal den knuse.”
Og da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelser, forstod de, at det var om dem, han snakket. De ville gripe ham, men de fryktet for folkemengden, for de anså ham for en profet.
Og disiplene spurte ham etterpå om denne lignelsens mening, og han sa til dem: “Vingården er verden, vingårdsmennene er deres pre-ster, og de utsendte er den gode lovs tjenere og profetene.
Da deres arbeides frukter kreves av prestene, gis det dem ingen; og de mishandler de utsendte, som forkynner Guds sannhet, sånn som de har gjort det fra begynnelsen.
Og da Menneskesønnen kommer, Guds Kristus, sammensverger de seg imot den Hellige og slår ham ihjel, og de kaster ham ut av vin-går-den; for de har ikke gjort Åndens arbeide, men har kun tenkt på egen fornøyelse og egen vinning, og de forkaster den hellige lov.
Hvis de hadde mottatt den Salvede, som er hjørnesteinen og hodet, ville det ha vært godt for dem, og bygningen var blitt stående som Guds tempel, hvor hans ånd hadde bodd.
Men den dag vil komme, da den lov, som de forkaster, vil bli hoved-hjørnesteinen, synlig for alle; og de, som snubler over den, vil slå seg fordervet; men de, som fremturer i ulydighet vil bli sønderdelt."(urev. 68,1-13)

Du har sikkert lest i bibelen et sted: Gud er kjærlighet, og dette er sant. Gud ER kjærligheten, på samme måte som Gud ER rettferdigheten osv. Og Guds ånd er overalt, Gud er alt i alle, og vi er sjeler som lever i Guds ånd. 

"Gud er kraft, kjærlighet og visdom, og disse tre er Ét. Gud er sannhet, godhet og skjønnhet, og disse tre er Ét. 
Gud er rettferdighet, kunnskap og renhet, og disse tre er Ét. Gud er glans, medlidenhet og hellighet, og disse tre er Ét.
Og disse fire treenigheter er Ét i den skjulte guddom, den Full-komne, den Uendelige, den Eneste."(urev. 66,2-4)

Men veldig få er istand til å følge Guds ånd, fordi de aldri har holdt budene av et ekte og rent hjerte. Og når de ikke har gjort dette, så har de heller ikke fått Guds kjærlighet i sitt indre. Sånn at de en dag kunne se og høre sannheten. Sannheten som er Guds ord. Og sannheten henger sammen med kjærligheten. 

"På dem går Esajas´ profeti i oppfyllelse, som lyder: ‘Dere skal høre og høre og likevel intet fatte, dere skal se og se og likevel ikke øyne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og deres øyne har de lukket, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og fatte med hjertet og omvende seg, så jeg kan lege dem."(urev. 40,4)

Jesus var et menneske som var fullkommen og var ét med Guds ånd. Derfor, når han snakket, så snakket han ofte på vegne av Gud. Ja, Jesus fortalte virkelig den eneste sannheten, men så kom religionene og menneskenes egne forestillinger. Og da skjedde dette:

"Men etter dere skal det komme mennesker av et forstokket sinnelag, som av uvitenhet eller ved bedrageri vil undertrykke mange ting, som jeg har sagt til dere, og som vil legge ord i min munn, som jeg ikke har lært dere; sånn vil de så ugress i den gode hvete, som jeg har gitt dere til å så i verden.
Da skal Guds sannhet lide under synderes selvmotsigende vitnes-byrd; for sånn har det alltid vært, og sånn vil det fortsette å være. Men den tid vil komme, da de ting, som de hadde skjult, vil bli åpenba-re-t og gjort kjente, og da skal sannheten gjøre dem, som var bundet, frie."(urev. 44,7-8)

"Og andre, som elsker seg selv, vil slutte forbund med verdens konger og herskere og strebe etter jordisk makt og rikdommer og herredømme, og de vil med ild og sverd tilintetgjøre dem, som søker sannheten, og derfor er mine sanne disipler.
Og i deres dage skal jeg, Jesus, påny korsfestes og åpent forhå-nes; for de vil fortelle, at de gjør alt dette i mitt navn.” Og Peter sa: “Måtte det være fjernt fra deg, Herre.”
Og Jesus svarte og sa: “Slik som jeg vil bli spikret til et kors, sånn vil min menighet bli det i de dager, for hun er min brud og er ét med meg. Men den dag vil komme, da dette mørke skal vike, og det sanne lys vil skinne."(urev. 70,9-11)

"Sannelig sier jeg dere, mine tolv, som jeg har utvalgt: det, som de har lært fra seg i gamle dager, er sant — men det er forvrenget av menneskers falske forestillinger.”(urev. 64,11)

"Og de vil overgi dere til plager og slå dere ihjel; og dere vil bli hatet av alle folk for mitt navns skyld. Og da vil mange ta anstøt og forråde hver-andre og hate hverandre. Og mange falske profeter skal fremstå og narre mange."(urev. 61,4)

"Hvis noen da sier til dere: ‘Se, her er Kristus,’ eller ‘se, der er han!’ så skal dere ikke tro det. For falske Kristus´er og falske profeter skal fremstå og gjøre store tegn og under for, om det er mulig, å føre til og med de utvalgte vill. Se, jeg har sagt dere det forut."(urev. 61,8)

Var det noen som sa Yeshua eller Jahve?(?)

Pass deg for de falske profeter Anea! Det var også en tid for meg, da ånden i meg ikke var så sterk som i dag, og jeg ble lurt av mange nyreligiøse bevegelser. Det var faktisk også en liten stund, hvor jeg var involvert i den kristne tro og bevegelse. Heldigvis kom jeg meg ut av det, for etterhvert som det gikk en stund, så skjønte jeg hvor urettferdig og ulogisk deres tro var. Men før den tid, hadde de altså lurt meg! Og dette skal ikke bli glemt, jeg vil gjøre alt i min makt for å avsløre deres løgner.
   Jeg må virkelig si, jeg finner så mye likheter i deg, som det var i meg for noen år tilbake. Og det du må gjøre er å virkelig holde fast i sannheten og mine ord. Og spør meg om alt du vil. En dag, vil du også kunne se at du virkelig hadde blitt lurt på det groveste. Og at du hadde blitt ledet til å tro på de falske profeter og bevegelser. De er veldig farlige, spesielt for deg nå, inntil din ånd er blitt sterkere. For de prøver virkelig å formørke ditt hjerte, så du ikke blir istand til å lyse. Ikke la dette skje med deg lille venn, det fortjener du ikke.

Så til noe av det du skriver:

"Jeg sier aldri slemme ting til andre, eller kritiserer andre på en måte de kan bli såret av."

Mange misforstår det med å dømme. La oss ta utgangspunkt i "Gjør mot andre, som du gjerne vil at andre gjør mot deg", og du selv hadde gjort feil og enten sagt eller oppført deg dumt mot andre. Da ville jo du, gjerne at noen skulle gjøre deg oppmerksom på dine feil, og irettesette deg. Det er nettopp dette jeg har gjort i mine brev til deg. Og nå tror jeg du er veldig glad for det. Når man dømmer utifra sannheten og kjærlighetens ånd, så dømmer man rett. Hvordan skal man ellers kunne fortelle sannheten? Jeg sier jo f.eks. at religiøse er løgnere. Og at religionene og de nyreligiøse bevegelsene inneholder en mengde falskhet og selvmotsigelser.

Og du sier også:

"Folk utnytter faktisk at jeg er snill på en ille måte. De vet jeg ikke kjemper tilbake hvis de gjør meg noe ondt. Og det gjør vondt inni meg når jeg inser selv at jeg er for snill."

Dette skal du selvfølgelig ikke finne deg i. Lær av Pippi og Jesus:

   Akkurat da gikk porten inn til en hage opp, og en gutt kom styrtende ut. Han så fryktelig redd ut, og det var ikke så rart, for rett etter ham kom det løpende fem andre gutter. I neste øyeblikk fikk de tak i ham. De trengte ham opp mot gjerdet, og så ga de seg til å delje løs på ham. Alle fem tok til å slå og hamre på ham. Og han gråt og holdt hendene for ansiktet for å verge seg.
   - Bare ta'n, gutter! ropte den største og kraftigste av dem, - bare gi'n inn så'n aldri tør å vise seg her i gata mer!
   - Å, sa Annika, - det er jo Ville de banker opp! Hvordan kan de være så slemme?
   - Det er han vemmelige Bengt. Han skal bestandig slåss, sa Tommy. - Og så fem mot én, da! Så lusent!
   Pippi gikk bort til guttene og prikket Bengt i ryggen med pekefingeren.
   - Hei du, sa hun. - Har dere tenkt å ta aldeles knekken på Ville, ettersom dere ryker løs på ham alle fem?
   Bengt snudde seg og oppdaget en jente som han aldri hadde sett før, en helt fremmed jente som våget å pirke på ham. Først ble han så overrasket at han bare sto og gapte, så gled et bredt flir over ansiktet hans.
   - Hei, gutter! Slipp Ville og se på jenta her! Snakk om alle tiders, dere!
   Han slo seg på lårene og hylte av latter, og på et øyeblikk hadde hun hele flokken omkring seg. Bare Ville stilte seg ved siden av Tommy og hikstet og gråt.
   - Har dere sett på maken, gutter! Se på det håret! Rene bålet! drev Bengt på. - Og så sånne sko! Få låne dem av deg, da! Jeg ville så gjerne ut og ro, skjønner'u, men så har jeg ikke noen båt.
   Han trakk Pippi i den ene fletta, men så slapp han den og ropte:
   - Å, jeg brant meg!
   Etterpå laget guttene ring omkring Pippi, hoppet rundt henne og skrek: - Rødtopp! Rødtopp!
   Men Pippi sto midt inne i ringen og smilte, hun. Bengt håpet jo hun skulle bli sint og begynne å gråte, og da ingenting hjalp, tok han og puffet til henne.
   - Jeg syns ikke du oppfører deg noe pent mot damene, sa Pippi. Så løftet hun ham opp i de sterke armene sine, bar ham bort til en bjørk og hengte ham over en grein. Så tok hun den neste gutten og hengte ham opp på en annen grein. Tredjemann satte hun på portstolpen, og den neste kastet hun over gjerdet, så han ble sittende midt i et blomsterbed inne i hagen. Og den siste, ham satte hun opp i en liten lekevogn som sto på veien.
   Etterpå sto Pippi og Tommy og Annika og Ville og så på guttene som var aldeles stumme av forbauselse.
   - Dere er noen ordentlige feiginger, sa Pippi. - Og så fem mot én, da! Det er ordentlig feigt. Og attpåtil dulter dere til en stakkars, liten, vergeløs jente! Æsj, så ekle dere er! Kom nå, så går vi hjem, sa hun til Tommy og Annika. Og til Ville sa hun: - Hvis de prøver seg én gang til, så bare si fra til meg, du.
   Og til Bengt, som hang der oppe i treet og ikke våget å røre på seg, sa hun:
   - Er det noe mer du skulle ha sagt om håret mitt eller skoene mine, så er det best du kommer med det nå før vi går hjem. 
   Men bengt hadde ikke noe mer han skulle ha sagt om skoene hennes, og ikke om håret hennes heller. Og så tok Pippi blikkboksen i den ene hånden og trådsnella i den andre og gikk sin vei sammen med Tommy og Annika.

"Da Jesus kom gjennom en landsby, så han en flokk dagdrivere av værste slags, og de pinte en katt, som de hadde funnet, og behandlet den på skammelig måte. Jesus befalte dem å holde opp og begynte å ar-gu-mentere; men de ville ikke høre på ham og hånede ham.
Da lagde han en pisk med knuter på og drev dem vekk og sa: “Denne jord, som min Fader-Moder har skapt til fryd og glede, har dere gjort til det verste helvete med deres voldsgjerninger og grusomhet!” Og de flyk-tet bort fra hans åsyn.
Men en av dem, som var mere forkastelig enn de andre, kom tilbake og utfordret ham. Og Jesus strakte sin hånd ut, og den unge manns arm visnet; og en stor frykt grep dem alle, og en sa: “Han er en troll-mann!”
Den neste dag kom den unge manns mor til Jesus og bad, om han ikke nok ville helbrede hans arm igjen. Og Jesus snakket til dem om kjærlighetens lov og om alt livs enhet i Guds familie. Og han sa også: “Sånn, som dere i dette liv behandler deres medskapninger, sånn kommer det til å gå dere i det kommende liv.”
Og den unge mann trodde og bekjente sine synder; og Jesus strakte sin arm ut, og hans visnete arm ble frisk slik som den andre. Og folk priste Gud, som hadde gitt en sånn kraft til mennesket."(urev. 24,1-5)

Som du sikkert skjønner, så må man bruke fornuften sin. Det er en grunn til at vi har den. Og jeg tror du er en veldig fornuftig pike. Gjør motstand imot uretten, men ikke mer enn hva som er nødvendig. 
Og hevne seg skal man heller aldri gjøre. Jesus sa forresten at man skulle elske sine fiender, og gjøre godt mot de som hater oss.

"Dere har hørt, at det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fien-de.’ Men jeg sier dere, som hører: Elsk deres fiender, gjør godt imot dem, som hater dere.
Velsign dem, som forbanner dere, og be for dem, som ondt utnytter dere; for at dere må bli Fader-Moderens barn, som er i Himmelen, som lar sin sol stå opp både over de onde og de gode, og lar det regne både over de rettferdige og de urettferdige.
For hvis dere elsker dem, som elsker dere, hvilken takk får dere så? For syn-dere elsker også dem, som elsker dem. Og hvis dere gjør godt mot dem, som gjør godt mot dere, hvilken takk får dere for det? For syndere gjør jo det samme. Og hvis dere kun hilser på deres brødre, hva gjør dere så mere enn andre? Gjør ikke også tollerne det samme?"(urev. 25,13-15)

Men det er så klart først mulig, etter at man har fått stoppet dårlige ugjerninger. Uansett, så må man ikke være opphengt i dette hvis man ikke er moden til det, det er noe som kommer av seg selv når man blir mer moden. Når man kommer høyere opp på sannhetens berg, og blir tryggere på seg selv. Det finnes mange ord som Jesus har sagt, som man ikke er moden til å høre før ånden er blitt større. Men her har du nå iallfall et kjempebra eksempel på hvordan Pippi gjør det:

Etter at Pippi hadde opptrådt på sirkuset, var det ingen mennesker i den lille byen som ikke visste hvor fryktelig sterk hun var. Det sto til og med i avisen om henne. Men folk som bodde andre steder, visste jo ikke hvem Pippi var.
   En mørk høstkveld kom to landstrykere forbi Villa Villekulla. De var på vandring omkring i landet for å stjele og røve.
   Nå så de at det lyste i vinduene i villaen, og bestemte seg for å gå inn og tigge om en brødskive.
   Akkurat den kvelden hadde Pippi tømt alle gullpengene sine ut på kjøkkengulvet og satt nå og telte dem. Hun var ikke flink til å telle, men hun gjorde det av og til likevel, for ordens skyld.
   - ... syttifem, syttiseks, syttisju, syttiåtte, syttini, syttiti, syttielleve, syttitolv, syttitretten, syttisytten ... Huff nei, så sytti jeg blir i halsen! Det må vel være noen andre tall i telleriet. Jo - fire hundre, tusen. Det er mye penger, det, sa Pippi.
   Akkurat da banket det på døra.
   - Kom inn eller bli stående utenfor! ropte Pippi. - Jeg vil ikke tvinge noen.
   Døra ble åpnet, og de to landstrykerne kom inn. Gjett om de glodde da de så en liten rødhåret jentunge sitte alene på gulvet og telle penger!
   - Er du alene hjemme, du da? spurte de.
   - Nei da, nei da, sa Pippi. - Herr Nilsson er også hjemme.
   Tyvene kunne jo ikke vite at Herr Nilsson var en liten ape som akkurat nå lå og sov i den grønnmalte senga si med et dukketeppe over magen. De trodde at det var herren i huset som het Nilsson, og de blunket til hverandre i hemmelighet. Med det mente de at de skulle komme tilbake senere. Men til Pippi sa de:
   - Ja, vi kommer bare for å spørre hva klokka er.
   De var så ivrige at de ikke tenkte på brødskiver.
   - Store sterke karer som ikke vet hva klokka er! sa Pippi. - Hva slags oppdragelse har dere fått? Klokka er en liten, rund dings som sier tikk-takk, og som går og går og aldri kommer til døra. Kan dere noen andre, så bare kom med dem.
   Landstrykerne trodde Pippi var så liten at hun ikke skjønte klokka, så de snudde seg og gikk uten å si mer.
   - Jeg forlanger ikke at dere skal si takk, ropte Pippi etter dem, - men dere kunne nå iallfall si tikk! Dere har jo ikke vanlig klokkevett! Men bare kom dere av gårde, sa Pippi og gikk tilbake til pengene sine.
   Landstrykerne gned seg i hendene da de var kommet ut.
   - Så du alle de pengene! Milde måne! sa den ene.
   - Ja, det hender da at en har hellet med seg. Vi må bare vente til jentungen og han der Nilsson har sovnet. Så lurer vi oss inn og knabber alt sammen.
   De satte seg til å vente under en eik i hagen. Det regnet jamt og tett, og de var nokså sultne begge to, så det var ikke akkurat så hyggelig. Men tanken på alle pengene holdt humøret oppe.
   I alle de andre villaene ble lyset etter hvert slokt, men i Villa Villekulla fortsatte det å lyse. Pippi holdt nemlig på å lære seg å danse schottis, og hun ville ikke gå og legge seg før hun var helt sikker på trinnene. Men endelig ble det mørkt i Villa Villekulla også.
   Landstrykerne ventet en liten stund, så de kunne være helt sikre på at Nilsson var sovnet. Men til slutt snek de seg fram til kjøkkeninngangen og gjorde seg klar til å åpne døra med verktøyet sitt. Den ene av dem, han het forresten Blom, kom tilfeldigvis til å kjenne på døra - og tenk, så var den ikke låst!
   - Nei, nå er folk blitt passe gærne, hvisket han til kameraten.
- Jammen er ikke døra åpen!
   - Ingenting er bedre for oss, svarte kameraten, en svarthåret fyr som de kalte Dunder-Karlsson.
   Dunder-Karlsson tente lommelykten, og så listet de seg inn på kjøkkenet. Ingen å se. I værelset ved siden av hadde Pippi sin seng, og der sto den vesle dukkesenga til Herr Nilsson også.
   Dunder-Karlsson åpnet døra og kikket forsiktig inn. Det var helt stille der inne, og han lot lyset fra lykten gli rundt i rommet. Da lysstrålen traff senga til Pippi, så de forbausede landstrykerne bare et par føtter som hvilte på hodeputa. Pippi lå jo som vanlig med hodet godt under dyna ved fotenden av senga.
   - Det der må være jentungen, hvisket Dunder-Karlsson til Blom.
- Og hun sover nok trygt og godt. Men hvor er Nilsson, tro?
   - Herr Nilsson, takk! hørtes Pippis stemme under dyna. - Herr Nilsson ligger i den lille, grønne dukkesenga.
   Landstrykerne ble så forskrekket at de holdt på å løpe sin vei. Men så kom de til å tenke på hva Pippi hadde sagt, at Nilsson lå i dukkesenga. Og så fikk de øye på den lille apen som lå der.
   Dunder-Karlsson kunne ikke la være å le.
   - Blom, sa han, - Nilsson er en ape! Hahaha!    - Ja, hva trodde du han var? hørtes Pippis rolige stemme. - En slåmaskin, kanskje?
   - Er ikke mor og far hjemme? spurte Blom.
   - Nei da, sa Pippi. - De er borte. Aldeles borte.
   Dunder-Karlsson og Blom ble så glade at de visste nesten ikke hvilket bein de skulle stå på.
   - Hør her, jenta mi, sa Dunder-Karlsson, - kom hit så får vi prate litt med deg.
   - Nei, jeg sover, sa Pippi. - Er det noen nye gåter nå igjen? For da kan dere først gjette denne her: Hva er det for en klokke som går og går og aldri kommer til døra?
   Men nå tok Blom uten videre og dro dyna av Pippi.
   - Kan du danse schottis? spurte Pippi og så ham alvorlig inn i øynene. - Det kan jeg!
   - Du spør så mye, sa Dunder-Karlsson. - Kan ikke vi også spørre litt? Hvor har du de pengene som lå på gulvet i stad?
   - I reiseveska på skapet der, svarte Pippi.
   Dunder-Karlsson og Blom flirte.
   - Jeg håper du ikke har noe imot at vi tar dem, lille venn, sa Dunder-Karlsson.
   - Nei da, det er helt i orden, sa Pippi.
   Så løftet Blom reiseveska ned fra skapet.
   - Jeg håper du ikke har noe imot at jeg tar den tilbake igjen, lille venn, sa Pippi. Hun gikk ut av senga og bort til Blom.
   Blom visste ikke riktig hvordan det gikk til, men plutselig sto jentungen og holdt reiseveska i hånden sin.
   - Så, ikke mer tøys nå! sa Dunder-Karlsson sint. - Hit med veska!
   Han tok Pippi hardt i armen og prøvde å rykke til seg det etterlengtede byttet.
   - Tøys meg hit og tøys meg dit, sa Pippi og satte Dunder-Karlsson opp på skapet. Et minutt etter satt Blom der også.
   Men nå ble landstrykerne redde. Det begynte å gå opp for dem at Pippi ikke var helt som andre småjenter. Men reiseveska var likevel for fristende.
   - Kom an! ropte Dunder-Karlsson, og så hoppet de ned fra skapet og kastet seg over Pippi, som sto der med veska i hånden. Men Pippi bare pirket litt borti dem, så havnet de i hvert sitt hjørne. Før de rakk å komme seg på beina igjen, hadde Pippi funnet fram et reip, og på en-to-tre hadde hun surret både armene og beina på tyvene. Og nå ble det en annen låt.
   - Snille, søte frøken, ba Dunder-Karlsson. - Vi spøkte jo bare. Ikke gjør oss noe. Vi er bare to stakkars, fattige landstrykere som kom hit for å be om mat.
   Ja, Blom gråt til og med en skvett.
   Pippi satte veska opp på skapet igjen, og så snudde hun seg mot fangene sine.
   - Kan dere danse schottis, noen av dere? - Tja ..., sa Dunder-Karlsson, - vi kan da hive litt på oss, begge to.
   - Å, det var fint! sa Pippi og klappet i hendene. - Kom, så tar vi oss en svingom. Jeg har nettopp lært det, skjønner dere.
   - Jo, for all del, sa Dunder-Karlsson forbløffet.
   Pippi tok en stor saks og klipte av tauet som gjestene var bundet med.
   - Men vi har jo ikke musikk, sa Pippi. Men så kom hun på noe lurt.
   - Nå kan du blåse på kam, sa hun til Blom, - så danser jeg med han der. Hun pekte på Dunder-Karlsson.
   Jo da, Blom kunne blåse på kam, og det gjorde han så det hørtes over hele huset. Herr Nilsson satte seg opp i senga og så forbauset på Pippi, som svingte seg med Dunder-Karlsson. Hun var gravalvorlig og danset som det gjaldt livet.
   Til slutt ville ikke Blom blåse på kam mer, for han sa det kilte fryktelig i munnen. Og Dunder-Karlsson, som var blitt slengt veggimellom, var nesten stiv i beina, så trøtt var han.
   - Snille deg, bare en liten stund til, tagg Pippi og danset videre. Og Blom og Dunder-Karlsson hadde ikke annet å gjøre enn å drive på.
   Da klokka var tre om natten, sa Pippi:
   - Å, jeg skulle gjerne holde på til torsdag. Men kanskje dere er trøtte og sultne?
   Det var nok akkurat hva de var. Pippi fant frem brød og ost og smør og skinke og kald stek og melk, og så satte de seg rundt kjøkkenbordet, hun og Blom og Dunder-Karlsson, og åt til de nesten var firkantet. Pippi helte litt melk i det ene øret.
   - Det er så fint mot øreverk, sa hun.
   - Stakkar, har du fått øreverk, du da? sa Blom.
   - Nei, sa Pippi, - men det kan jo være jeg får.
   Til slutt reiste landstrykerne seg, takket pent for maten og sa at nå ville de gjerne ta farvel
   - Å, så moro det var at dere kom! Behøver dere å gå alt nå, da? sa Pippi. - Aldri i mitt liv har jeg sett noen danse schottis sånn som deg, marsipangrisen min, sa hun til Dunder-Karlsson. - Heng i og øv på kammen, sa hun til Blom, - så merker du snart ikke at det kiler. 
   Da de sto i døra, kom Pippi løpende og ga dem en gullpenge hver.
   - Den har dere ærlig fortjent, sa hun.

"Men jeg klarer ikke være mindre snill, for jeg vil leve mest mulig som sånn Yeshua gjorde. Han mente kjærlighet var viktigst, og at man måtte være snill mot sin neste. Men han var også jøde, og fulgte lovene. Han er mitt forbilde."

Du sier at Jesus mente kjærlighet var viktigst, og at man måtte være snill mot sin neste. (Når du sier Yeshua, så snakker du ofte om Jesus ifra Bibelen.) Det du sier er selvfølgelig sant. Dette ser ikke andre mennesker, de verken ser og hører dette. For det gir ingen gjenklang i dem. (Men i deg derimot.) Du har jo en del kjærlighet i deg, så du ser sannheten! Jeg tror nok ikke du skjønner hvilken sjeldenhet du er. Man kan søke blant tusenvis av mennesker, og er man heldig, finner man bare én som ser og hører sannheten. For alle de andre er faktisk helt blinde.
   Jeg hadde faktisk selv Jesus som forbilde, når jeg tittet litt i bibelen. Og dette var innen jeg fikk tak i bøkene om sannheten. Nå er det jo også fint at vi har funnet ut at vi kan f.eks. ha Pippi som forbilde og. For Jesus og Pippi er faktisk av SAMME ånd. Men hvem hadde sett det? Se med hjertet og se de skjulte ting!

"Og det skjedde, at Mesteren gikk ut av byen og gikk over bergene med sine disipler. Og de kom til et berg, hvis stier var meget bratte, og der fant de en mann med et lastdyr.
Og hesten var styrtet til jorden, fordi den var overlesset; og han slo den til blodet fløt. Og Jesus gikk bort til ham og sa: “Grusomhetens sønn: hvorfor slår du ditt dyr? Ser du ikke, at det er for svakt til sin byrde, og vet du ikke, at det lider?”
Men mannen svarte og sa: “Hva kommer det deg ved? Jeg vil slå den så mye, jeg lyster, for den er min egen, og jeg kjøpte den for en stor sum penger. Spør dem, som er med deg, for de er av mitt bekjentskap og vet det.”
Og noen av disiplene svarte og sa: “Jo, Mester, det er, som han sa. Vi så, han kjøpte den.” Og Mesteren snakket igjen: “Ser dere ikke, hvordan den blør, og hører dere ikke også, hvordan den jamrer og klager?” Men de svarte og sa: “Nei, Herre, vi hører ikke, at den jamrer og klager.”
Herren ble bedrøvet og sa: “Ve dere, dere med deres sløve hjerter! Dere hører ikke, hvordan den klager og roper til sin himmelske skaper om barmhjertighet! Men tredobbelt ve den, som er årsaken til, at den roper og jamrer i sin pine!”
Og han gikk frem og rørte den, og hesten reiste seg, og dens sår var leget. Men til mannen sa han: “Gå nå din vei, men slå den ikke mere, om du selv vil finne barmhjertighet.”(urev. 21,1-6)

   Ute på landeveien kom en kar kjørende med et stort lass sekker. Tunge sekker var det, og mange var det også. Og hesten var gammel og sliten. Rett som det var, kjørte det ene hjulet seg fast i veigrøfta. Kjørekaren, Blomsterlund het han forresten, ble fykende sint, for han mente at det var hesten som hadde skylden. Han fant fram svepen sin, og så haglet det med slag nedover hesteryggen. Gampen halte og dro for å få vogna opp av veigrøfta, men alt den slet, hjalp det like lite. Sintere og sintere ble Blomsterlund, og hardere og hardere slo han. Akkurat da fikk frøken se det, og hun ble aldeles blek, så synd syntes hun på den stakkars hesten.
   - Hvordan kan De finne på å slå hesten Deres på den måten? sa hun til Blomsterlund.
   Blomsterlund spyttet langt før han svarte.
   - Ikke legg Dere opp i noe Dere ikke har noe med, sa han, - ellers kan det hende dere får smake pisken, alle sammen.
   Han spyttet enda en gang, og fingrene krøkte seg om svepen. Hesten skalv av smerte. Da var det akkurat som om det kom et lyn farende gjennom ungeflokken. Og lynet var Pippi. Hun var aldeles hvit rundt nesa, og når Pippi var hvit rundt nesa, da var hun ordentlig sint, det visste Tommy og Annika. Hun styrtet løs på Blomsterlund, grep ham rundt livet og kastet ham høyt opp i lufta. Da han kom ned, tok hun ham i armene og kastet ham opp igjen. Både fire, fem og seks ganger måtte han gjøre en slik luftreise. Blomsterlund skjønte ikke et kvekk av det hele.
   - Hjelp! Hjelp! skrek han aldeles skrekkslagen. Til slutt havnet han på baken på landeveien. Svepen hadde han mistet. Pippi stilte seg foran ham med hendene i siden.
   - Nå slår du ikke hesten din mer! sa hun bestemt. - Du gjør det ikke! Skjønner du det? En gang traff jeg en fyr nede i Kappstaden som også slo hesten sin. Han hadde slik fin uniform, den fyren, og så sa jeg til ham at hvis han slo hesten sin én eneste gang til, så skulle jeg valse slik opp med ham at det ikke ble en hel tråd igjen i hele uniformen. Uken etter slo han hesten sin igjen. Uff, jeg syntes det var så leit med den fine uniformen.
   Blomsterlund satt ennå på landeveien. Han bare måpte, for han kunne ikke finne på noe fornuftigere å gjøre i øyeblikket.
   - Hvor skal du med lasset? spurte Pippi.
   Blomsterlund pekte på et lite hus et stykke borte.
   - Jeg skal hjem.
   Pippi spente fra hesten, som ennå sto og skalv av trøtthet og redsel.
   - Såjasåja, vesle snusken, sa hun. - Nå skal det bli andre boller.
   Så tok hun ham på de sterke armene sine og bar ham hjem til stallen. Hesten så nesten like forbauset ut som Blomsterlund.
   Barna og frøken sto og ventet på henne. Og Blomsterlund sto ved siden av lasset og klødde seg i hodet, for han visste jo ikke hvordan han skulle få vogna hjem. Da Pippi kom tilbake, tok hun to av de store, tunge sekkene og hengte dem på ryggen hans.
   - Nå skal vi se om du er like god til å bære som du er til å slå, sa hun. Hun grep pisken.
   - Egentlig skulle jeg gi deg litt av denne her, siden du er så glad i slikt, men jeg tror ikke den er noe særlig tess. Og så brakk hun av et lite stykke. - Pill råtten, sa hun og brakk hele svepen opp i småbiter.
   Blomsterlund strevde i vei med sekkene. Ikke et ord kom ut av munnen hans. Han bare pustet og peste. Pippi tok skjækene og trakk vogna bort til huset hans.
   - Nei da, kjære deg, det koster ingenting, sa hun da hun hadde satt vogna utenfor stallen. - Luftreisene får du gratis, de også.
   Og så gikk hun. Blomsterlund sto lenge og stirret etter henne.
   - Hurra for Pippi! ropte barna, og frøken roste henne.
   - Det var godt gjort av deg, Pippi, sa hun. - En skal alltid være snill mot dyrene, ja mot menneskene også, selvfølgelig.
   Pippi satt på hesten sin og så svært fornøyd ut.
   - Ja, jeg var nå snill mot Blomsterlund iallfall. Tenke seg til å fly så mye helt gratis!
   - Det er derfor vi er kommet hit, sa frøken, - for at vi skal være vennlige og snille mot andre mennesker.
   Pippi sto på hodet på hesten og viftet med beina.
   - Hehe, sa hun. - Men hvorfor er de andre menneskene kommet hit, da?

"Jeg tror bibelen er skrevet av mennesker som har fått beskjed av Jahve
om hva de skal skrive, derfor tror jeg hele bibelen er sann. Og derfor syns jeg homofili er synd. Men hadde det vært opp til meg hadde det ikke vært det, men jeg er ikke Jahve."

Dette er et kjempestort problem for deg akkurat nå, og dette bekymrer meg. Verden er jo full av løgner og bedrag, maktsyke mennesker osv. De får deg til å tro dette og at alt er sant i bibelen. Og dette er med på å ødelegge lyset du har inne i deg. For hvis du tror på alt i bibelen, så tror du samtidig på alt det mørke og løgnaktige som står der. Tror du virkelig ikke kirkens ledere opp igjennom tiden har fjernet og tilpasset skriftene i bibelen, for at det skulle gi fordeler for dem selv? Hvorfor tror du f.eks. det er så mange ulike religioner og nyreligiøse bevegelser? 
   Har du også lagt merke til at mange religiøse bevegelser tolker og gjør om på Guds ord. Når de sier; vi tror "sånn og sånn" om disse setningene osv. Men dette blir feil. De er jo blinde veiledere for blinde, de verken ser og hører sannheten. Og dermed så aner de ikke hva det betyr og lager dermed en tolkning av ordene som er falsk. Resultatet blir at det ofte betyr noe egoistisk og mørkt som de vil få fordeler av. Og som de selv foretrekker at det skal bety. Men de er virkelig helt blinde. Og de elsker mørket mer enn lyset.
   Du burde virkelig lese boken 'Sandheden som folk ikke måtte høre'. Du finner den jo på min hjemmeside. Der kommer Klaus (forfatteren) med en mengde beviser for at det er både blitt fjernet tekster og endret på mange tekster i bibelen. Og det står selvfølgelig en mengde annet i boken. Om sannheten, visdom og kjærlighet.

"Jeg tror nok jeg kommer til å prøve å lese bøkene du foreslår, bare for å se hva det går ut på. Leser jeg ikke de bøkene kommer jeg til å angre på grunn av nysjerrighet."

Jeg tror du får lyst til å lese bøkene fordi ditt hjerte og din sjel sier deg at dette burde du gjøre. Selv så elsker jeg bøkene og leser dem igjen og igjen. Og det kan hende du vil gjøre og.

Vennlig hilsen
Remi

Bøkene om sannheten